Oppgave 1 - Vår ukjente verden?

Vår ukjente verden?

Denne kronikken skrevet av Børge Rønhovde ble publisert i Aftenposten 20.09.10. Innlegget var en reaksjon til en serie med artikler om blant annet Joralf "Snåsamannen" Gjerstad og prinsesse Märtha Louises "synske" krefter. Forfatteren følte tydeligvis at disse artiklene var skrevet med for lite respekt, og tar i sin kronikk ett oppgjør med "vitenskapsmenn på fjerntliggende institutt som insisterer på å bevise fenomenet med sine akademiske verktøy". Latterlighet følger.

Det er uklart hvem Rønhovdes publikum er - på den ene siden er det et velformulert (hvis ikke velargumentert) forsvar av alternativbevegelsen perfekt for sukkerpillespisere å gjemme seg bak. På den andre siden er det også en klar utfordring til vitenskapen og rasjonell tenkning. Resultatet er en hybrid - en aggresiv tekst som vilt hopper mellom å provosere og å forsvare, og Rønhovde ender opp med å gjemme seg bak en vegg av arroganse og (falsk?) selvsikkerhet - Rønhovde epitomiserer anti-vitenskapbevegelsen. Kort sagt; det er mye etos, enda mer patos men veldig lite logos.

Rønhovde har to hovedargumenter som han resirkulerer til det uendelige: "Du kan ikke motbevise eventuelle spirituelle verdener", og et mer generelt angrep på vitenskapen. Det første argumentet representerer Rønhovdes forsøk på å faktisk argumentere for sine synspunkter. Dessverre resirkulerer han bare den samme, gamle, vell-dokumenterte og endeløst motbeviste tankefeilen argumentum ad ignorantiam.

Denne mekanismen med å definere ukjente og gjerne ubehagelige erfaringer, fenomener og virkeligheter som innbilninger. Denne mekanismen med å konkludere, uten begrunnelse, at det kan bare ikke være noe mer enn det vi ser. Det blir som å stå foran dører til rom man aldri har vært inni men allikevel skråsikkert slå fast at der inne er det ingenting. Men hvem tør påstå at tanker og følelser ikke eksisterer bare fordi de ikke kan måles? Hvem kan bevise at ånd og engler ikke fins? Og hvem er så freidig og lite ydmyk at de vil prøve nulle ut alle resultatene til et ærlig menneske med spesielle evner som har viet hele sitt liv for andre?

Vi finner begge argumentene jeg har nevnt i sitatet over.* "Hvem kan bevise at ånd og engler ikke fins?" er en logisk fallgruve på barnehage-nivå, og er ikke verdt å bruke tid på. Det som er mer interessant er de sleipe triksene og hjelpemidlene Rønhovde bruker for å angripe vitenskapen. Vi finner for eksempel en falsk dikotomi i "Hvem tør påstå at tanker og følelser ikke eksisterer bare fordi de ikke kan måles?". Her, ved bruk av et retorisk spørsmål, setter han opp et falskt dilemma ved å si at tanker og følelser ikke kan måles. Den logiske konklusjonen må derfor være at siden tanker ikke kan måles, men eksisterer, må dette være sant for alt annet også! Dette er ikke bare dårlig logikk; det er også løgn, fordi vi kan måle tanker og følelser og dermed empirisk verifisere at de eksisterer.

Vi finner også flere eksempler på stråmenn som settes opp: "Denne mekanismen med å konkludere, uten begrunnelse, at det kan bare ikke være noe mer enn det vi ser." Dette er også feil. Vitenskapen er åpen til nye ideer - vitenskapen lever på nye ideer - og vitenskapen har også undersøkt samtlige av de såkalte alternative behandlingsformene. Noen har til og med vist seg å fungere i visse omstendigheter - kiropraktikk mot ryggsmerter, for eksempel. Men Rønhovde er klar for dette svaret. Han mener nemlig at vitenskapen i seg selv er et ubrukelig verktøy. Dette argumentet trenger en litt grundigere undersøkelse, og vi må se på hvorfor, og hvordan, vitenskapen oppsto.

For 400 år siden kjempet noen av de første vitenskapsmennene en kamp mange har glemt; en kamp for en frihet vi nå tar for gitt, men kanskje ikke utnytter så mye som vi bør. I over 1500 år holdt kirken menneskeheten bundet fast i middelaldersk overtro og tankegang, og å betvile etablerte sannheter var bare en god idé hvis du ønsket å bli kastet på bålet. En av de viktigste hendelsene for utviklingen av vårt moderne samfunn var derfor kampen om denne viktige friheten: friheten til å tvile. Skepsis ligger i hjertet av vitenskapen, og uten den ville vi utvilsomt fortsatt vært låst i en uendelig syklus av intellektuell undertrykkelse.

Historien snakker for seg selv - 1500 mørke år med heksebrenning, folkemord, undertrykkelse og forfølgelse rettferdiggjort med religion eller andre former for blind tro. Men vitenskapen stoppet mye av dette. Hvorfor? Fordi vitenskapen er et filter for ideer. Før vi oppdaget den vitenskapelige metoden var det ingen måte å finne ut av om en idé var god eller ikke, så autoritetsfigurer hersket. Vitenskapen skapte demokratiet, og disse henger sammen på et fundamentalt nivå - vårt samfunn er bygget på en vitenskapelig grunnmur.

Når vi så ser tilbake på argumentet til Rønhovde er det lett å se hvor han trår feil. Uten vitenskapen lever vi i et intellektuelt anarki hvor alt er tillatt - uten en måte å separere de gode idéene fra de dårlige er vi tilbake i middelalderen. Vi har prøvd det, og det var ikke pent.

Til slutt vil jeg se på en siste viktig del av Rønhovdes argumentasjon - latterliggjøring og bastant ignorering av vitenskapelige bevis. For å ta et vilkårlig eksempel:

Og når det gjelder kornsirklene, må selvsagt disse avanserte og presise mønstrene som er manifestert i løpet av få timer, være produsert av bøndene selv ved hjelp av en fôrhøster eller slåmaskin. Godt gjort!

Disse ordene drypper selvfølgelig med sarkasme, men det er ikke den skjødesløse arrogansen som er bekymringsfullt - den sannsynligvis tilsiktede komplette ignoreringen av bevis er derimot oppsiktsvekkende.

I 1991 innrømmet to britiske menn å ha laget kornsirkler siden 1978. Doug Bower og Dave Chorley begynte å lage kornsirkler ut av kjedsomhet, og kornsirklene ble etter hvert oppdaget av media. Skøyerstrekene spredte seg naturligvis rundt om i verden, og det ble til og med dannet grupper som reiste rundt og laget kornsirkler. Aldri har det vært mye tvil blant forskere om at kornsirklene er menneskelagd, men Rønhovde velger å ignorere dette til fordel for en overnaturlig forklaring.

Det enkleste er ofte det beste - vi har ennå ikke funnet en effekt, et problem eller en utfordring som vitenskapen ikke er i stand til å takle. Vet vi alt? Nei, men hvis vi skjuler det ukjente bak et teppe av overnaturlighet vil vi aldri finne ut.



* Vi finner også et sterkt argument for personlig erfaring. Vitenskapen skal passe seg, ifølge Rønhovde, så den ikke fornærmer personer som har erfart disse "spesielle evnene". Tja...